Synkrontannbelte er forkortet som synkronbelte, også kjent som registerreim. Det ligner på vanlige reimoverføringsmetoder som kilerem og flatbelte, og er en fleksibel overføringsform.
Sammenlignet med vanlig belteoverføring har synkront tannbelte følgende egenskaper:
① styrkelaget laget av ståltau har svært liten deformasjon etter å ha blitt lastet, stigningen til tannremmen er i utgangspunktet uendret, det er ingen relativ glidning mellom beltet og remskiven, og overføringsforholdet er konstant og nøyaktig;
② tannremmen er tynn og lett, og kan brukes i høyhastighetssituasjoner. Den lineære hastigheten kan nå 40m/s under overføring, overføringsforholdet kan nå 10, og overføringseffektiviteten kan nå 98%;
③ strukturen er kompakt og slitestyrken er god;
④ på grunn av den lille forspenningen er også lagerkraften liten;
⑤ presisjonskravene til produksjon og installasjon er svært høye, og streng senteravstand er nødvendig.
Siden synkronbeltet hovedsakelig er avhengig av det positive trykket på tannoverflaten for å overføre kraft, er dens remskivestørrelse og senteravstand relativt liten sammenlignet med kilerem og flatbelte, og det maksimale reduksjonsforholdet er bare 1:1{{6} }. Transmisjonseffektiviteten kan nå 99,5 %, båndhastigheten kan nå 50 m/s, overføringseffekten kan nå hundrevis av kilowatt, posisjoneringsnøyaktigheten kan nå 0,05 mm/300 mm, og den er oljebestandig, fuktbestandig og krever ikke smøring.
Derfor kan synkrone belter ikke bare brukes til å overføre bevegelse og kraft, men kan også brukes i bevegelseskontrollsystemer for å posisjonere mekanismer. De tidlige synkrone beltetannprofilene var alle trapesformede. Etter 1980-tallet ble det utviklet synkronbelter med buetann. De har mer fornuftig spenningsfordeling enn synkronbelter med trapesformede tann og tåler større belastninger.
